Hva er hva?

Hva tenker du når ditt barn for n´te gang dytter til glasset og søler melk på bordet? Når hun eller han ikke vil sitte rolig på stolen, men beveger seg og helst sitter på knærne? Og når ditt barn ikke klarer å bruke kniv og gaffel korrekt? Lurer du på hvorfor ditt barns prestasjoner på skolen er langt dårligere enn det du egentlig vet at ditt barn kan mestre? Lurer du på hvorfor det å lære seg å lese tar så lang tid? Hva tenker du når din elev for n´te gang ikke klarer å stå i rekke utenfor klasserommet uten at hun eller han dytter til eller kommer borti en av sine medelever. Hva tenker du når eleven din hele tiden beveger seg på stolen og endrer arbeidsstilling ustanselig? 

Tenker du at det hele er gjort med vilje? At barnet bare må ta seg sammen, det går jo bra hver gang han eller hun vil. 

Eller tenker du at slik er det bare, at barnet må få hjelp ved bordet, kortere arbeidsøkter på skolen og muligheter til å bevege seg, slik at konsentrasjonen bedres. Ja, det kan være til hjelp. En anerkjennende holdning relatert til barnet som sliter, hjelper. En pute å sitte på, kan gi bedre muligheter for å bevege seg på stolen. 

Første gangen jeg hørte om reflekser og hvilken innvirkning de kunne ha på det ikke vondt anende barnet, var i 1993 på et kurs om ADHD på Folke Bernadottehjemmet i Uppsala. På den tiden brukte vi i Norden ikke betegnelsen ADHD, men DAMP ”Disorders of Attention, Motor Functions, and Perception” der både motorikk og persepsjon var inkludert.

Basert på sine ulike undersøkelser, hadde man ved Folke Bernadottehjemmet funnet gjenværende primitive reflekser ATNR, STNR og TLR med det de kalte ”medbevegelser”, hos barn med diagnosen DAMP. Dessuten hadde man funnet at klienter så sent som i voksen alder ikke bare hadde følelsesmessige ”arr”, men også nevromotoriske ”arr”. 

De tre aktive refleksene, som ble nevnt, medfører vansker for å bevege hode, torso, armer og ben uavhengig av hverandre og påvirker en stor del av barnets utvikling.

I tillegg til andre vansker dette kan medføre hos barnet, understreket man også misforståelsene som kunne oppstå i kommunikasjonen mellom barnet og dets omgivelser. En refleksiv bevegelse, som barnet ikke kan noe for, tolkes som noe annet enn det det er, at det er en villet handling.

Det er ikke bare den rent motoriske utviklingen som påvirkes, men også den emosjonelle. Og den skolefaglige læringen, spesielt lesing, skriving og matematikk. Alt henger sammen. 

Barnet er mer eller mindre ”fastlåst i en eller flere refleksive reaksjoner”.
Med stigende alder prøver barnet å kontrollere sine ufrivillige bevegelser, som det ikke skjønner noe av, med vilje og muskelstyrke, med energitappende anstrengelser og med varierende resultat. 

Samtidig som barnet viljemessig prøver å hindre noe som ikke er viljestyrt  - ved ulike sittestillinger  - forsøker det også å finne måter å slappe av på – ved gå frem for å spisse blyanten  – og skal dessuten vie undervisningen oppmerksomhet og gjennomføre oppgaver som er påkrevet. 
 
Vi kan neppe forestille oss hvor mye barnet må arbeide, hvor mye energi som går med, hva som faktisk kan skje og hvor mange misforståelser som kan oppstå. Barnet vet jo heller ingenting om dette, det har jo alltid vært slik. 

På Folke Bernadottehjemmet ble vi fortalt hvordan refleksene kunne påvirke barna i deres daglige skolearbeid og i andre funksjoner. Da ble det også sagt at nettopp fordi det er reflekser, lar det seg ikke gjøre å få dem bort eller å forandre dem. Det var derfor – og det er det fortsatt - meget vesentlig å best mulig forklare for barnet og alle berørte hva dette er, hva som skjer og at det ikke er noe barnet gjør med viten og vilje, og hvilke væremåter og hjelpemiddel som vil kunne gjøre situasjonen lettere. 

Men nå vet vi mer. Det er mye mer vi kan gjøre. 

Det går an, med bestemte øvelser, å utvikle refleksene slik at de hemmes og integreres i bevegelsesmønsteret slik de skal. Det går an å få en bedre balanse, kroppskontroll og adekvate øyebevegelser med mer. Det nytter med forskjellige typer tiltak. Samtidig som forskningen om hjernens plastisitet bekrefter slike muligheter, viser mange ulike studier på nevnte resultater. 

Det er viktig at det som kan gjøres blir gjort, og helst så tidlig som mulig. Derfor er kunnskap om nevrofysiologisk utvikling, nevromotorisk umodenhet, kartlegging og tiltak meget viktig innen såvel helsevesenet som innen barnehage og skole. 

Se mer om dette på tilhørende nettside, under; Læring/To forskningstradisjoner, Vansker/Nevromotorisk umodenhet, Nevrofysiologisk psykologi/Reflekser og Kartlegging og Tiltak og i neste blogg.