VI KAN TIL VANLIG HVERKEN STYRE ELLER VELGE BORT DE LYDENE vi utsettes for. I hvert fall ikke så raskt, som vi kanskje skulle ønsket. Vi er heller ikke alltid bevisst alle de lydene vi utsettes for. Å høre, er en mer eller mindre ubevisst, passiv tilstand. Å lytte er en bevisst og aktiv tilstand der vi fokuserer på lydene hjernen har mottatt. Lyd påvirker oss på mange ulike måter, lyd kan gjøre deg glad, energisk, rolig, deprimert, trist og stresset. Lyd påvirker ikke bare våre ører, men vår kroppsholdning, vår balanse, våre bevegelser og vår energi.  

De lydene som formidles og oversettes via sneglehuset er, ifølge Alfred Tomatis, ansvarlig for omtrent 30 prosent av de elektromagnetiske impulsene vi trenger for å holde oss våkne. Ifølge densamme Tomatis er vestibularsystemet/likevektsystemet ansvarlig for omtrent 60 prosent av hjernens elektriske opplading. Hver gang vi beveger kroppen lades hjernen opp.  Vær oppmerksom på dette, og ev konsekvenser dersom barnet har vansker relatert til auditiv persepsjon og/eller balanse.

PERSEPSJON; SANSNING OG IDENTIFISERING

I løpet av de siste seksti årene har man innenfor dette området vært opptatt av det som har med lytting /auditiv persepsjon å gjøre, dvs. hvordan vi sanser (i denne sammenheng spesielt talespråket) og hvordan vi oppfatter det vi sanser. Alfred Tomatis i Frankrike og Christian Volf i Danmark var, helt uavhengig av hverandre, pionerer innenfor denne tilnærmingen. Dersom vi har vanskeligheter med lytting, kan det for det første ha bestemte årsaker, og for det andre kan det føre til at vi lett lar oss distrahere/har konsentrasjonsvansker og at vi har vansker med å integrere våre sanseinntrykk.

LYD, TIL FORSKJELL FRA LYS, TRENGER LUFT, VESKE, BEN ELLER ANNET MEDIUM å forflytte seg gjennom. Hørsel kan måles via luftledning og benledning. Vi måler hørselen med et audiometer, hvis resultat forteller oss hvilken lydstyrke vi trenger for å oppfatte rentonelyder med ulike frekvenser. Det blir gjerne hevdet at vi hører bra nok dersom vi kan høre rentonelydene (uansett frekvens) med en lydstyrke på 20dB, og bedre. Dette stemmer ikke. Våre terskelverdier (den for oss svakest hørbare lyden på hver frekvens) må være meget bedre, spesielt innen frekvensområdet 1000 - 8000 Hz, dersom vi korrekt skal kunne oppfatte hele "lydpakken" i en språklyd, oppfatte de enkelte ordene og kunne dele dem opp enkeltlyder. 

Dersom barnet ikke hører rentonelyder med en bestemt ideell lydstyrke (målt i deciBell) eller hører langt bedre, er barnets terskelverdier enten for lave eller for høye sammenlignet med ideelle verdier. Om ideelle terskelverdier, se vedlegg her. Det å høre altfor mye eller altfor "bra" , være særlig sensitiv overfor lyder, skaper store vansker som dessverre altfor få er oppmerksomme på. Liksom det å være for lite sensitiv på noen lyder, som derved kan forvanskes (e blir i blir y) eller bare blir borte vil skape vansker. Dersom barnet har uklar -eller venstredominans kan dette føre til spesifikke lytte-, tale-, språk- og staveproblemer. 

Bare “lytt” til det Elise sa:”Det er sånn at lyden hopper frem og tilbake mellom ørene, som en loppe. Noen hopp er høye og tar lang tid og noen er lave og går fortere. Lyden flytter seg mellom ørene med ujevne mellomrom." Se Auditive persepsjonsvansker.

HØRSELSSANSEN UTVIKLES MENS VI FREMDELES ER I MORS LIV og vi hører allerede før vi begynner på den siste tredjedelen av vår fostertilværelse. I følge Alfred A. Tomatis hører fosteret svært lyse frekvenser i livmoren, og det er de lyse frekvensene over 3000 Hz som bidrar til oppladning av hjernen.

HJERNEN TRENGER ENERGI

Lavere frekvenser under 1000 Hz stimulerer til bevegelse fordi musikk uten overtoner gir et underskudd av energi, og kroppen svarer da med å bevege seg. Samtidig gir basslyder vibrasjoner som går "rett i kroppen" og stimulerer til bevegelse. Frekvenser på 1000 til 8000 Hz er knyttet til talespråk. Den bevisste delen av vår lytting gjelder i hovedsak vårt talte språk. Høyfrekvente lyder gir energi til hjernen, mens lavfrekvente lyder tapper hjernen for energi. For generell stimulering av lytteevnen anbefales klassisk musikk, gjerne Mozart med et vidt spekter av overtoner, og gregoriansk musikk og tom ABBA. 

VI SKAL ETTERHVERT LÆRE Å SKILLE SPRÅKLYDER, ord og setninger fra hverandre, oppfatte deres respektive rekkefølge, oppfatte tidsforskjeller mellom lange og korte språklyder, oppfatte språkets intonasjonsmønster, og ikke minst lære oss å lage lydene, artikulere, mestre talespråket og forstå det. I løpet av våre første tre år, må vi lære å bruke våre ører til å tone inn vårt eget språks spesielle frekvenser. Og det er da den språklige stimuleringen er spesielt viktig. Etter tre års alder er det vanskeligere. Allerede i mors liv har det lille barnet kunnet oppfatte moderns språkrytme og intonasjon, og musikk og andre lyder. Fra det det lille barnet kommer til verden er det viktig å være nære, stimulere, leke, motivere, berolige og trøste, og bruke våre stemmer i samspråk med barnet, med rytme, intonasjon, i sanger som synges, i vers og regler og ikke minst barnets egen stemme. I tillegg gjerne instrumenter og innspilt musikk. 

Å SORTERE OG TOLKE LYDENE I TALESPRÅKET ER KREVENDE. Akkurat som med øynene, prioriteres etterhvert et av ørene. Helst er det det høyre øret, som skal prioriteres som det dominante. Dette skjer ikke bestandig og det kan hindre korrekt lydoppfattelse.

VI HVERKEN FANGER OPP ELLER GJENGIR LYDENE SLIK DE FAKTISK ER eller var. Hva som skjer i løpet av transporten og i hjernens mottakerområder - fra det lydene dannes, ved at luften settes i svingningar, til de, i form av nerveimpulser, er nådd frem til hjernebarken i tinninglappen - bestemmer mye av hvordan lydene oppleves og identifiseres, og deretter hvordan og hvorvidt de gjengis. Fordi, hvis de ikke gjengis eller gjengis ufullstendig eller feil, kan det hende at vi faktisk ikke fornemmer dem eller fornemmer dem forvrengt.

DET ER ØRET SOM OPPFATTER BEVEGELSENES FREKVENS SOM LYD.  

VIA ØREGANGEN FØRES LYDBØLGENE 

til trommehinnen som skiller øregangen fra mellomøret. Lufttrykket på begge sider av tromhinnen, skal normalt være detsamme. Trommehinnens vibrasjoner overføres ved hjelp av de tre sammenkjedete mellomørebena via et lite ovalt vindu og via et rundt membran i sneglehuset. Sneglehusets to spiralkanaler, og sneglegangen mellom dem, er fylt med geléaktig veske. Fordi veske yter mer motstand enn luft, er stigbøylens arbeid, med å formidle svingningene, svært energikrevende. I sneglegangen befinner seg spiralorganet med sine hårsanseceller. I sneglehusets veske vil de svingningene, som svinger i takt med trommehinnens, forplantes som trykkbølger. Dette fører til bevegelse i sansecellenes sansehår, der selve bevegelsen skaper elektriske signaler som omformes og formidles som nerveimpulser via hørselsnerven, den 8. kranienerven. Via hjernestammen og ulike "koblingssentraler" der, sendes signalene/nerveimpulsene videre til hjernebarken og mottakerområdene der, innenfor våre tinninger, for å tolkes. Det høyre ørets signaler sendes til venstre hjernehalve og omvendt. Deretter samordnes signalene. 

MELLOMØRET INNEHOLDER OGSÅ TO SMÅ MUSKLER

som kan, akkurat som andre muskler, være mer eller mindre effektive. Den ene muskelen regulerer spenningen på trommehinnen og den andre regulerer stigbøylens bevegelighet. Stapedius(Stigbøyle)refleksen, som utvikles ved tre måneders alder, skal, dersom vi utsettes for en sterk lyd, millisekunder etterpå, fungere som et slags hørselvern. Denne refleksive handlingen skal senke lydpåvirkningen med ca 20 dB. Lyden må imidlertid foregås av et "lydvarsel", som ved tordenskrall og andre naturlyder, skal det fungere.

Det indre øret huser, i tillegg til sneglehuset, også vestibularsystemet. Begge er deler av en helhet, kalt labyrinten, men har adskilte funksjoner. De deler imidlertid ikke bare plass og konstruksjon, men har også felles veske og formidler informasjon via densamme nerven. Derfor må de nødvendigvis påvirkes av hverandre på godt og vondt. Begge to mottar og formidler energi via bevegelse. 

SENSITIVITET

Hvis vi skal kunne oppfatte ord og språklyder korrekt og i riktig rekkefølge trenger vi god hørsel, eller akkurat passe, spesielt innenfor frekvensene fra 1000 Hz til 8000 Hz. Dersom vi har altfor god hørsel, dvs. hører lyder, som normalt regnes for å være for svake til å kunne oppfattes, vil vi være hyper- eller høysensitive på den eller de frekvenser det måles. Dersom vi oppfatter svake lavfrekvente rentonelyder bedre en de høyfrekvente, vil det forstyrre for vår mulighet til å uhindret oppfatte normalt talespråk. 

BARNET MÅ BRUKE MYE ENERGI FOR Å HØRE KORREKT DET SOM BLIR SAGT. 

Dersom barnet ikke hører lyder med en bestemt ideell lydstyrke (målt i deciBell) eller hører langt bedre, er barnets terskelverdier enten for lave eller for høye sammenlignet med de ideelle verdiene. Dersom det venstre øret er dominant, må impulsene fra venstre øre ta omveien gjennom høyre hjernehalvdel, og bruker ca. 15 tusendels sekund lengre tid, frem til språksenteret i venstre hjernehalvdel, bak panneloben. Uklar - eller venstredominans vil i ulik grad gi problemer med å oppfatte språklyder, lengre ord, hele setninger og en rekke av verbale instruksjoner etc. korrekt. Ordet elefant f.eks. kan oppfattes som efantel. Dette kan bl.a. føre til spesifikke tale-, språk- og staveproblemer. 

AUDITIVE PERSEPSJONSVANSKER; AUDITIVE PROSESSERINGSVANSKER (AUDITORY PROCESSING DIFFICULTIES - APD)  DYSLEKSI; FONOLOGISKE PROSESSERINGSVANSKER
PROSESSERINGSVANSKER, SENSITIVITET                                                                                                                                                                                                                                                                                         

DET ER VIKTIG Å TESTE TERSKELVERDIER, HØRSELDOMINANS SAMT DIKOTISK LYTTING.

For mer informasjon:      www.senterbl.no      www.dyslexia-lab.dk    oslolyttesenter.no