GRUNNLAGET FOR GOD BALANSE ER ET MODENT REFLEKSSYSTEM

Balanse er ikke noe som bare er der. Det er noe vi gjør. Det mest avanserte bevegelsesnivået er evnen til å kunne holde seg totalt i ro. En perfekt balanse er handlingen av ikke-bevegelse. DET TAR CA 7 TIL 8 ÅR FØR BALANSE OG KOORDINASJON er utviklet til et slikt kompetansenivå at barnet fullt og helt kan rette sin oppmerksomhet annetsteds. Og det forteller mye om barnets behov for bevegelse i disse første årene og hvor viktig det er at det blir ivaretatt, fremelsket og vedlikeholdt.

Et spebarns første oppgave er å forholde seg til gravitasjonen. Bruk “stille” vestibulær stimulering nårhelst det passer. (Se også under Berøring, Gode berøringsopplevelser.) For eksempel, sving fra side til side når du bær eller og/eller beroliger barnet, sitt med barnet i fanget og sving sakte rundt på en svingstol (like mange ganger begge veier), sitt med barnet i fanget i en gyngestol og gyng rolig. Ikke for mye og ikke for lite, la barnet ditt lede deg. Barnet i vognen får stimulans ved ulike bevegelser, liksom i en vugge.

“På-magen-tid” på gulvet eller på bakken. Her er barnet fri til å eksperimentere med et flertall spontane og ufrivillige bevegelser. Sprelling, vrikking, rulling og trilling på det faste underlaget er barnets forberedelser til åling og krabbing. Muskeltonus, nakkekontroll styrkes.

BALANSE HAR INGEN "EGEN" SANSEFORNEMMELSE

Balanse er i seg selv ikke medfødt, men noe vi må lære. Det er først når den ikke er god nok at vi blir oppmerksom på den, som da den blir overstimulert, da sansene ikke fungerer eller ikke samarbeider slik de skal. Vi blir kvalme eller det vi ser på blir hakkete når vi bøyer oss ned. Vi opplever svimmelhet, at vi kan falle, at omgivelsene beveger seg eller vi at blir usikre på hvor vi er, spesielt i store rom og på åpne plasser.

" The 3-6 year old child who constantly hops, skips and twirls while ”walking” down the street, is still learning to control her balance, for the most advanced level of balance is the ability to stay still. The action of NOT moving requires whole body functions and muscle groups to operate together without continuous adjustment, and signifies the advent of mature postural control.” A Teacher´s Window Into the Child´s Mind, Sally Goddard, 1996, p.119

BALANSE BESTÅR AV FLERE DELER

og er avhengig av disse, spesielt vestibulærsansen, taktil/berøringssansen, den proprioseptive sansen, og et modent reflekssystem, for å fungere adekvat. I tillegg består vår balanse av synssansen og hørelssansen.  

Men det er VESTIBULÆRSANSEN som er sentrum for vårt balansesystem.

Den kalles og for likevektsansen, fordi den fungerer liksom et vater eller gyroskop. Ordet vestibulær kommer av organets plass i "vestibulen", et hulrom som også huser hørselorganet (cochlea).

Det vestibulære organet består av to hoveddeler; tre bueganger i ulike plan og to blæresekker, som alle inneholder sanseceller (hårceller). I buegangene er der lymfeveske som beveger seg over og berører sansecellene og blæresekkene inneholder en geléaktig masse, med små krystaller/kalkstein (otolitter), som utøver trykk mot sansecellene. Sansecellene i buegangene reagerer på hodets rotasjon og i den ene blæresekken reagerer de på linjære bevegelser fra side til side og opp og ned, og i den andre på endring av kroppens posisjon relatert til gravitasjonen og hodets bøyning. Det vestibulære systemet består også av vestibulariskjernene i hjernestammen og av balansenerven og dens forbindelser i hjernen. 

DET VESTIBULÆRE SYSTEMET blir formet allerede ved 6-8 ukers alder, det fungerer ved 16 uker og gir derved fosteret en fornemmelse av retning og orientering mens det er i livmoren. Det er der, og er klar, for å hjelpe barnet i dets møte med gravitasjonen idet det blir født.

I DET INDRE ØRET finner vi altså både sneglehuset og det vestibulære sanseorganet. Begge er deler av en helhet, kalt labyrinten, men har adskilte funksjoner. De starter sin utvikling samtidig, men vestibulærsystemet utvikles langt raskere. De deler imidlertid ikke bare plass og konstruksjon, men har også felles veske og formidler informasjon via densamme nerven. Derfor må de nødvendigvis påvirkes av hverandre på godt og vondt. Begge to mottar og formidler energi via bevegelse. 

I HOVEDSAK SKJER INTEGRERINGEN AV ALL SANSEINFORMASJON 

I VESTIBULARISKJERNENE i hjernestammen, OG I DERES FORBINDELSE MED LILLEHJERNEN (cerebellum), før signalene sendes videre til sine områder i hjernen. Sansecellene i buegangene og sekkene, liksom også de proprioseptive og de visuelle sansecellene, registrerer hva som skjer - eksempelvis når vi hopper, snurrer rundt, legger oss eller bøyer oss ned - og sender signaler om dette til vestibulariskjernene.  Fra denne sensoriske integrasjonssentralen og i samarbeide med lillehjernen, sendes bl.a. beskjed om stillingsforandringene. Slik at det vi ser på mens vi beveger oss ikke skal bli hakkete, eller for at vi ikke skal bli svimle eller falle. 

VÅR KROPPSOPPFATNING

Bildet av vår egen kropp, hvordan vi lager dette bildet "inni oss", kan liknes ved kart og karttegning, der hver eneste kroppsdel og dess egenskaper oppdages bit for bit og kartlegges underveis for å til slutt resultere i et helt bilde med avklarte grenser og stødig ramme. Bit for bit tegnes dette kartet i nært samarbeid med sansepåvirkning utenfra og innenfra. Men vårt ”kroppskart” ville være ufullstendig dersom vi ikke også tok hensyn til gravitasjonsfeltet, som påvirker oss. (Jean Ayres, 1993) For å få den informasjonen er vi avhengig av vårt vestibulære system, som hjelper oss med samordningen av sanseinntrykkene og navigeringen av bevegelsene. Hver gang vi selv utfører en bevegelse, et bevegelsesmønstre, hver gang vi blir holdt, kost med etc. lagres utallige ulike sanseinformasjoner og blir til en del av alle våre individuelle nevrale minner. (Jean Ayres, 1993) Desto mer vi beveger oss og desto mer variert vi beveger oss, desto flere adekvate sanseerfaringer vi får, jo bedre blir kartet og desto lettere blir det for vår hjerne å bruke kartet vi har laget.

ETTER FØDSELEN BEGYNNER EN GRADVIS SAMORDNING AV VESTIBULÆRSANSEN OG DE ANDRE SANSENE  

Hvis dette ikke skjer, kan det være fordi en aktiv TLR -tonisk labyrintrefleks- hindrer samarbeidet med de andre sansene. Fordi hodebevegelsene endrer kroppens muskelspenning vil barnet, da hun eller han begynner å gå, mangle gravitasjonssikkerhet. Dersom samarbeidet mellom påvirkningen fra innerøret, musklene og leddene ikke fungerer, vil vi lett bli desorientert. Det vil være vanskelig å orientere seg, å vite hvor i rommet vi er og hvordan vi beveger oss. Vi kan oppleve en redsel for  å falle eller bli slynget ut i rommet. (J. Ayres, 1993, s. 75 ). Dersom barnet ikke har stabile og trygge sanseopplevelser om sin plassering i tid og rom vil det heller ikke trygt kunne gjøre sikre vurderinger verken om seg selv eller sine omgivelser.

BALANSE, med alle sine aktive deler, er avhengig av et modent reflekssystem. En ufullstendig utvikling av de primitive og posturale refleksene kan ha en direkte påvirkning på det vestibulære systemet. Refleksstatus kan altså fortelle noe om vår balanseferdighet. Vi må stadig gjøre mange små justeringer for å holde oss oppreist. Lillehjernen (cerebellum) både samkjører og avstemmer informasjonen, så at at bevegelsene gjennomføres jevnt og vel avveid. Lillehjernen må konstant være oppmerksom på vår/kroppens posisjon og retning. Får ikke det vestibulære systemet tilstrekkelig og riktig informasjon fra kroppen, kan cerebellum få vanskeligheter med å foreta nettopp de justeringer som er nødvendige. 

ETTERHVERT SOM DE PRIMITIVE REFLEKSENE inhiberes, utvikles flere reaksjoner som er grunnleggende for kroppsholdning og balanse. Deres fremste oppgave er kontinuerlig å tilpasse relasjonen mellom barnets kropp og gravitasjonen. I løpet av barnets tidlige utvikling fra da det løfter hodet til det lærer å gå, hinke, sykle etc. utvikles vestibulærreaksjonene til etter hvert å bli automatiske og permanente. 

VESTIBULÆRSANSEN ER SOM ET SLAGS GYROSKOP

og for å stimulere den slik at den fungerer som den bør og skal, kan det være fint å snurre sakte rundt (liggende, sittende, stående og like mange omdreininger hver vei), bevege seg på trampoline, gynge i gyngestol, svinge i hengekøye, huske, stupe kråke m.m.  Å gå ut i, å være ute i naturen og bevege seg i ulendt terreng kan, som regel, ikke overvurderes. Uansett hva som gjøres er det viktig å være oppmerksom på barnets opplevelse. Konsekvensene for barnet, som har et vestibularsystem som reagerer enten for svakt eller for sterkt, er ulike og ulikt sterke.

KJENNETEGN PÅ DÅRLIG BALANSE

Å alltid være i bevegelse, å stå bredbeint, å stå litt foroverbøyd og/eller å bruke høy fart er måter man kan kompensere for dårlig balanse. Mange barn kan kompensere for dårlig balanse forutsatt at de kan bruke øynene til å fortelle dem hvor de befinner seg i rommet. Dette kan imidlertid overbelaste synssystemet slik at det resulterer i synsmessig stress og vansker med å formidle/prosessere visuell informasjon.Lesevansker og skrivevansker samt problemer med oppmerksomhet og utholdenhet kan være symptomer på at balansesystemet med forbindelsene til sentra som kontrollerer øyebevegelser og koordinasjon ikke fungerer som det skal.

Se PROBLEMER MED BALANSE, SYN, SYNSVANSKER, BERØRING, SENSITIVITET mm

Bilde: Alicja Colon