Hver refleks spiller en viktig rolle i alle menneskers utvikling og liv.
Reflekser er automatiske og stereotype, altså ikke viljestyrte, reaksjoner på en eller annen sansepåvirkning. I fosterlivet og i vår tidlige utvikling etter fødsel, er sanser og reflekser nært knyttet sammen og avhengig av hverandre for gjensidig utvikling. Refleksene vi konsentrerer oss om her, er av de som kalles; primitive og posturale reflekser. De primitive refleksene kalles også spedbarnsreflekser, overlevelsesreflekser og utviklingsreflekser.
Du ligger avslappet og med lukkede øyne i sanden på stranden. Lyden fra bølgene er deilig beroligende. Fra intet blir du plutselig var en blandning av høye, skarpe og kraksende lyder helt nære. Du rykker til og åpner øynene, reiser deg raskt, hjertet banker fortere, panikken sprer seg, hele kroppen er beredt på ... og så ser du og forstår at lydene kommer fra fuglen, riktignok stor, men på et tak lengre borte enn opplevelsen tilsa ... Din refleksive reaksjon, slik den er beskrevet her, kan være tilstede i kroppen en stund, og du er kanskje fremdeles på vakt, til tross for at du innerst inne vet at fuglen ikke vil angripe. Reaksjonen er avhengig av utviklingen hos, i hvert fall to av, dine tidligste reflekser, som utløses hhv fra ryggmargen og hjernestammen. Dine videre handlinger vil være avhengig av hvorvidt du har lært å være redd for fugler -av den størrelsen- eller ikke, og da er det høyere deler av hjernen som er involvert.
Eller du går på gang-og sykkelstien og du reagerer refleksivt grunnet en syklist som svisjer raskt og tett forbi deg og som du ikke ante var der. Slike reaksjoner kan vi har mange av - noen har det mer, andre mindre - i løpet av dagen.
Her kan du lese om fire ulike primitive reflekser og hvilken betydning hver og en har.
MOROREFLEKS TONISK LABYRINTREFLEKS ASYMMETRISK TONISK NAKKEREFLEKS SYMMETRISK TONISK NAKKEREFLEKS
Eller du kan lese en kortfattet presentasjon av flere primitive og posturale reflekser.
PRIMITIVE REFLEKSER UTLØSES FRA HJERNESTAMMEN
og uten at høyere sentra i hjernen er involvert. Fra hjernestammen styres våre livsviktige funksjoner. Hjernestammen - eller reptilhjernen, den eldste, nederste og innerste delen av vår hjerne - formidler "på forhånd bestemte", ikke viljestyrte, reaksjoner, som selvsagt fra begynnelsen av relaterer seg til hvilke deler av vår hjerne som har rukket å utvikle seg. I ulike deler av hjernestammen finner vi nerveceller, som tilhører det autonome (selvstyrende) nervesystemet. Deres agering er utenfor vår bevisste kontroll.
DE PRIMITIVE REFLEKSENE begynner sin utvikling meget tidlig i fosterlivet. Fordi vi tidlig i livet ikke har forutsetninger for selvstendige og viljestyrte bevegelser, er de er der for å gi oss bevegelseserfaring, for å gjøre oss i stand til å være aktive i fødselsprosessen og for å sikre at vi skal overleve den første tiden etter fødselen. Av de mange nye utfordringene, det nyfødte barnet møter, utmerker seg møtet med gravitasjonen spesielt. Gravitasjonen er deretter en stabil og konstant påvirkningskraft og noe vi må forholde oss til så lenge vi lever.
DE PRIMITIVE REFLEKSENE SKAL VÆRE AKTIVE i bestemte faser, etter en forutbestemt rekkefølge, i foster- og spedbarnsperioden. Etter at de hver for seg har gjort nytte for seg og derved blitt "fullmodne" skal de integreres av og i mer modne bevegelser. Med unntak av TLR (bakover) bør de være integrert i løpet av det første leveåret.
De primitive refleksene kan sies å fungere som deler av et stillas, som bygges opp, tas ned og gjemmes bort, del for del, etter hvert som bedre strukturer bygges. De primitive refleksene underordnes, men forsvinner ikke. Dersom vi blir skadet, blir syke eller utsettes for traumer, kan et lært bevegelsesmønster bli borte. Da kan refleksene, som ikke lengre overstyres av det mer modne bevegelsesmønsteret, komme "tilbake".
DERSOM DE PRIMITIVE REFLEKSENE FORTSETTER Å VÆRE AKTIVE , utover sine tilmålte utviklingsperioder, vil de vanskeliggjøre den motoriske utviklingen og forstyrre barnet i hennes eller hans utfoldelse og øvrige utvikling. Barnet må opp gjennom årene bruke mye krefter for å kontrollere disse ikke-viljestyrte refleksene og konsekvensene av dem. Det er krefter, som hverken barnet eller dets omgivelser vet om at det bruker. Det er bare slik.
DE FLESTE AV DE POSTURALE REFLEKSENE vi konsentrerer oss om her ETABLERES PÅ MELLOMHJERNENIVÅ
i den øverste delen av hjernestammen, og reguleres av lillehjernen. Lillehjernen initierer altså ikke bevegelsen, men avstemmer og kontrollerer progresjonen i den.
DE POSTURALE REFLEKSENE SKAL VÆRE AKTIVE GJENNOM HELE LIVET og utviklingen av dem avspeiles i spedbarnets bedrede muligheter i å kontrollere sin kropp, sin kroppsholdning og sine bevegelser. De har, som sin første oppgave å lose oss gjennom den tidlige motoriske utviklingen. Det betyr at vi refleksmessig gjør bevegelser, som skal hemme de primitive refleksene og fremme modningen av grunnleggende ferdigheter i balanse, grovmotorikk, øye-hånd koordinasjon og finmotorikk. Etter tredje leveår bør de alle være tilstede og vil i løpet av barneårene bli bedre og bedre integrert i overordnede bevegelsesmønster.
Vedvarende primitive reflekser kan
føre til grovmotoriske og finmotoriske koordinasjonsproblem, problem med synet (samsyn, akkomodasjon og konvergens m.m.), overfølsomhet for berøring, lys og lyd, auditive persepsjonsproblemer (hypersensitivitet for lyder, diskriminasjonsproblemer), dårlig utholdenhet, vanskelig for å sitte stille. I voksen alder kan dette manifesteres i ulike plager, fysiske såvel som psykiske, samt
en mangelfull utvikling av posturale reflekser, som
for det første kan bety at primitive reflekser fremdeles er aktive, og for det andre kan føre til muskelspenninger i nakke og skuldre, dårlig balanse, kvalme ved bevegelse, dårlig kroppsholdning, vanskelig for å krype og krabbe, vanskelig med å skifte fokus (synsfunksjon).
Se KARTLEGGING, NEVROMOTORISK UMODENHET, samt nedenfor på sidene om enkelte reflekser, og TILTAK
ÅRSAKENE TIL EN UMODEN NEVROMOTORISK UTVIKLING kan være mange. Livsvilkårene under svangerskapet, selve fødselsprosessen, og miljøet de første leveårene er av stor betydning. Dersom grunnleggende og viktige funksjoner, som reflekser, likevekt/vestibulærsans, taktil/berørings-sans, de kinestetisk- og proprioseptive sansene og etterhvert syn og hørsel, ikke utvikles slik de helst skal, vil den grunnmuren vi bygger opp allerede fra fosterstadiet i ulik grad mangle den stødighet og fleksibilitet som er så viktig for all overbyggende utvikling.
DET ER VIKTIG Å MERKE SEG at vi har alle et eller annet avvik relatert til reflekser, som vi kanskje vet om eller kan finne frem til. Graden av avvik kan være forskjellig og måten vi takler det hele på er avhengig av så mye, hvem vi er, livssituasjoner mm. Det kan godt hende at vi hadde klart ting bedre og annerledes dersom vi hadde fått hjelp relatert til akkurat det vi kanskje opplever som vanskelig. For dette gjelder selvsagt også voksne. Vi må også være klar over at en hemmet og velintegrert primitiv refleks kan reaktiveres fra sin "sovende" tilværelse p.g.a. av skader, sykdom og/eller traumatiske opplevelser. Når vi blir eldre, ev. også demente, vil de reaktiveres i omvendt rekkefølge.