En lekeplass av frykt.

Liksom våre øyne – for å si det slik – kan spille oss et puss, kan vår balanse gjøre det, og det er slett ikke sikkert at det er balanse, eller reflekser for den saks skyld, vi tenker på i de ulike situasjoner vi kan oppleve som vanskelige. 

Balanse har i seg selv ingen egen sansefornemmelse. Det er først da den ikke fungerer at vi blir var den. 

Det er ikke sikkert at vi forstår at det kan være noe med balansen som feiler når vi; trenger å bevege oss mye, blir bilsyke og kvalme, har koordineringsvansker, er usikre på høyre og venstre, dytter borti møbler, snubler i fortauskanten, har vanskelig for å ”lese”klokken (den analoge), opplever at ord og bokstaver beveger seg, har vanskelig for å orientere oss, har vanskelig for å lokalisere lyder, unngår områder med mye mennesker, opplever svimmelhet, at omgivelsene beveger seg og at vi blir usikre på hvor vi er, spesielt i store rom og på åpne plasser. 

For at vår balanse skal fungere er den avhengig av et samstemt samarbeid av flere sanser, med vestibularsansen/likevektsansen i sentrum, og den er avhengig av et modent reflekssystem.  Fortsatt aktive primitive reflekser og mangelfulle posturale reflekser kan hindre vestibularsansen og de andre sansenes funksjon og samarbeid. Kun en hodevridning eller bøyning av nakken kan føre til at vi mister balansen.

I diktet "Fruktans lekplats" skriver Cecilia Rotschild om sine opplevelser blant husker og sklie, klatrestativ og romerske ringer. Diktet er gjengitt i Jean Ayres bok ”Sinnenas samspel hos barn” og forteller om hvordan et barn med balansevansker kan oppleve en helt vanlig lekeplass. Aktivitetene på lekeplassen gir barnet en følelse av katastrofe og hjelpeløshet. Barnet går seg vill i klatrestativlabyrinten. Det svever fritt mellom himmel og jord på husken og vil bare avslutte og komme seg bort. 

Barnet som har slike vansker opplever ikke noe fast punkt relatert til jordens tiltrekningskraft. Det kan føle det som om de slynges ut i et tomrom. Og er nødt til å holde føttene fast på bakken, prøver febrilsk å knipe om grunnlaget. Barnet er redd for å falle. Barnet er gravitasjonsusikkert. 

Lekeaktivitetene kan bære i seg opplevelsen av det katastrofale, retningsfølelsen og evnen til å orientere seg er dårlig og det å ikke vite hvor en er skaper redsel og hindrer utfoldelse. Den auditive og den visuelle persepsjonen påvirkes og har konsekvenser for lesing, skriving og matematikk. Mens barnet konsentrerer seg om det å sitte på stolen vil det ikke alltid være like lett å samtidig være oppmerksom og utholdende om andre ting. Begrensede bevegelseserfaringer hindrer utprøving av flere. Og det fører til begrensede muligheter på det sosiale plan. Store plasser vil være utfordrende, liksom steder med mye folk. Bare det å bøye seg ned kan føre til svimmelhet. 

Dette vet vi, altfor ofte, ikke noe om. Hvor vanlig er det ikke at vi prøver å få barnet til å prøve, for det er da ikke så farlig. Vi forstår ikke den redselen som barnet må utsette seg for, for å kunne være sammen om aktiviteter eller for å ikke bli kalt for feig. Det som gjerne skjer er at barnet holder seg borte fra aktiviteter, som på denne måten utfordrer hele dets tilværelse. Vi tenderer å se på dette barnet som et engstelig vesen. Kanskje også sta etter hvert, og lite samarbeidsvillig. Vi tenker helst at dette har med personlighet og vilje å gjøre. Vi skjønner ikke at det å ikke ville hoppe, stupe kråke eller å vegre seg for å gå i ulendt terreng skyldes en irrasjonell redsel og/eller usikkerhet og ikke uvilje. Balansefunksjonen spiller barnet et gedigent puss og barnet vet ikke om noe annet. Hvordan skulle det kunne det?  

Det er viktig å vite noe om hvordan barnet kan oppleve det, fordi vi må arbeide for å oppnå barnets tillit for å trygt kunne hjelpe det. Vanskene er tilstede i ulik grad og kommer også til uttrykk på forskjellig måte. Jo, mer vi vet om nevromotorisk utvikling og umodenhet desto bedre vil vi kunne forebygge, oppdage og forstå barnets situasjon og reaksjoner. Vi vil vite mer om hvordan vi kan hjelpe, og dersom vanskene kan spores til enten aktive eller inaktive reflekser, er det der vi må begynne.

Det er altså viktig å kartlegge barnets nevromotoriske ståsted, og ikke minst refleksstatus. Barnet trenger stimulans, og fra tidlig av er det viktig med tilpassete aktiviteter og bevegelser av forskjellig slag. Dersom barnet ikke får adekvat hjelp, vil det fortsatt ha og få problemer av mange slag og i ulik grad. Barnet vil, uten nødvendigvis å vite hvorfor, finne kompensatoriske måter for å leve med dette og mest sannsynlig vil erfaringsrommet reduseres. Og barnet blir kanskje, både som barn og voksen, stille og engstelig, kanskje også psykisk syk, den som ofte trekker seg tilbake ev. til betryggende steder, og/eller blir sta og samarbeidsuvillig. 

Ikke alltid av eget valg, men fordi han eller hun må. Også blir det så.